Datastyrt persontransport med magnetisk levitasjon

Datastyrt person- og varetransport åpner et utall nye positive muligheter – til dramatisk forbedring av bymiljøene, og til rask forflytning over lengre strekninger. Når vognføreren blir overflødig, trenger vi ikke store kjøretøy som busser, trikker og tog. I stedet kan vi forflytte folk med en sverm av små enheter, i tette nettverk. Vi ser på et slikt system her.

Et nytt begrep innen offentlig transport er PRT, «Personal Rapid Transit». Det innebærer at folk (eller varer, se lenger nede) forflyttes i små datastyrte førerløse elektrisk drevne moduler som går langs ei hul «skinne» (monorail) montert på stolper over bakken. Skinnene er plassert i et nettverk i byområdet, og det finnes dermed mange ruter fra A til B — akkurat som med datatrafikk i Internett. Modulene venter på den reisende eller kan tilkalles og reserveres via smarttelefon til nærmeste holdeplass, som i gjennomsnitt ligger i gangavstand i et urbant område. PRT er et offentlig transportsystem, men man reiser like privat som i taxi. Det skjer uten stopp eller redusert hastighet underveis, fordi holdeplasser har sidespor slik at trafikken ikke bremses av moduler med folk som skal av eller på.

Det beste PRT-systemet er muligens SkyTran. SkyTran baserer seg på magnetisk levitasjon (sveving). En to-personers strømlinjeformet modul henger under skinna. Se bilde. Men den går ikke på hjul og er ikke i berøring med skinna. I stedet svever den på ei magnetfelt-«pute» inne i den. Dette betyr minimal friksjon og støy, og lavt energiforbruk. Det er fullt mulig å kjøre 70 – 90 km/t på rette strekninger i et byområde med slike, og man kan øke hastigheten til 240 km/t utafor tettsteder.
SkyTran er mulig takket være kommunikasjonsteknologi, datateknikk, kybernetikk, materialteknologi, elektronikk og elektrisk motorteknologi. Alle komponenter i et slikt system er testet ut gjennom en samarbeidsavtale mellom SkyTran og NASA Ames Research Center, California. Alt virker. Så nå kan man realisere de første transportprosjektene. Men det er tungt å få i gang slikt i dagens kriserammede USA eller Europa.

Undertegnede var vertskap for et par av de sentrale personene i SkyTran høsten 2007, da de presenterte konseptet på et seminar ved NTNU med støtte fra rektoratet (det var også et innslag den gang i NRKs «Schrödingers katt»). De er fortsatt meget interesserte i å samarbeide om et slikt prosjekt i Trondheim. Kalkyler viser at SkyTran med god margin blir langt billigere enn for eksempel trikk: førerløst, lite vedlikehold, minimale kostnader til sikkerhet og signalering, minimalt behov for å erverve og grave i dyre urbane arealer, kort og lite sjenerende anleggsperiode. Likevel har systemet større kapasitet enn trikk og buss.

SkyTran kan bli et stort og tverrfaglig norsk forskningsprosjekt, hvor følgende fagfelt inngår:

• programvareutvikling
• kybernetikk
• kommunikasjonsteknologi
• forsyningsnett, kraftelektronikk, elektriske motorer
• materialvitenskap (kjøretøy og banelegeme)
• produksjonssystemer
• byplanlegging
• prosjektplanlegging og ledelse
• transportøkonomi
• miljøspørsmål og -påvirkning
• teknologi-innvirkning på sosial endring og livsstil

Man kan tenke seg følgende norske «flertrinnsrakett» for å realisere systemet:

1. tverrfaglig forskningsprosjekt ved NTNU. Etablering av en prøvebane.
2. Et transportnettverk for Trondheim med omegn, i et samarbeid mellom NTNU og byens kollektivtransportselskap. Trondheim som pionér-by. Så muligens Oslo, der problemene er mest akutte.
3. Mulig utvidelse til et Norgesdekkende transportnettverk. En hastighet på opp til 240 km/t gjør dette til et utmerket transportalternativ for hele landet (Trondheim til Oslo 2:15 — og fra bydel til bydel, ikke via sentralstasjoner). Og i motsetning til det nå skrinlagte lyntogsnettverket, kan man også inkludere Nord-Norge helt til Kirkenes. Denne muligheten til sømløs kombinasjon av lokaltrafikk og fjerntrafikk er unik og et meget godt argument for SkyTran-løsningen. Den har et stort fortrinn fremfor alle konvensjonelle transportsystemer, både persontrafikk og varetransport. Et slikt nettverk kan også brukes til å frakte mindre gods og post, i moduler med små spesialkontainere, og dermed fjerne en betydelig del av vogntog-trafikken.
4. Siste trinn: pionérprosjekt for Europa. Norge går foran, på samme måte som Danmark i sin tid gjorde det når det gjaldt vindkraft.

Livskvaliteten til folk i trafikk- og forurensings-belastede områder ville blitt dramatisk forbedret med et slikt system. Biltrafikken ville blitt kraftig redusert. Og dette transportnettet kunne vært bygget ut fort og smertefritt fordi det er basert på spinkle og lite sjenerende strukturer 6 – 9 meter over bakken. Knapt en bygning ville måtte rives, og eksisterende gateløp kunne benyttes.

Siden SkyTran ennå ikke er i drift noe sted, ville et fornuftig første skritt vært å etablere et forprosjekt for å utrede om dette kan implementeres til akseptabel pris og med akseptabel ytelse i Trondheim.

Det store problemet med å få realisert SkyTran er ikke teknisk, økonomisk eller byplanmessig. Det er «bare» politisk: dette er en så radikalt annerledes måte å forflytte mennesker på, at den politiske terskelen er høy. Det kreves teknologikunnskap, visjoner, politisk mot og vilje å være først med å implementere et slikt system. Men forutsetninga for overhodet å kunne starte prosessen er at publikum og beslutningstakere er informert om slike forslag. Jeg håper at dette innlegget kan være et bidrag.

Denne bloggen ble skrevet av Trond Andresen, amanuensis ved Institutt for teknisk kybernetikk, NTNU